FELTJOURNALISTENE

Bærer vitne om urettferdighet

PÅ FLUKT UT AV BEIRUT

LIBANON AUGUST 2012: Taxisjåføren som plukker meg opp vil at jeg skal kalle han Ali Muhammed.

«Hva gjør en ensom jente som deg i en krigssone som dette», spør han og veiver med en avstumpet arm foran øynene mine. Du vet aldri hvem som blir truffet neste gang bemerker han, og ser på meg med et skjevt smil.

«Jeg er her for å skrive om Syria» sier jeg og stillheten senker seg i den varme bilen på vei inn mot sentrum av Beirut.

Forbi meg suser et land på størrelse med Rogaland fylke, hvor Hizbollah, Israel og myndighetene har kjempet sporadiske kriger mot hverandre i mer enn 70 år, og majoriteten av ofre for drap og overgrep alltid har vært de sivile. Titusener av uskyldige bærer fremdeles fortidens minner som åpne sår, som taxisjåføren ved siden av meg som har mistet den ene armen.

Hver morgen står han opp klokken seks, setter seg i den skranglete Mercedesen og begynner og sumfare Beiruts gater etter turister og andre passasjerer. Han har jobbet som taxisjåfør i mer enn 33 år. Ti timer om dagen, syv dager i uken.  Men hver gang landet bryter ut i en ny konflikt, mister han alle kundene sine, og inntekten forsvinner. «Vi lever i konstant usikkerhet både økonomisk og politisk» sier han.

Dagen jeg ankommer Beirut –Torsdag forrige uke – var den hittil dødeligste dagen i det snart 17 måneder lange opprøret i Syria i følge The Syrian Observatory for Human Rights. 30 000 syrere flyktet over grensen til Libanon i løpet av de to neste dagene, og fra min daværende trygge plass i Beirut observerte jeg stadig nye biler som dukker opp med flyktninger fra grensen.

En sykepleier som nettopp hadde tatt i mot familien sin fra Midan forteller at mannen og barna ble vitne til at den syriske hæren skjøt vilt rundt seg på åpen gate da de nærmet seg grensen mot Libanon. «En etter en plaffet de ned uskyldige flyktninger som var på vei mot midlertidig sikkerhet», sier hun og presiserer at selv om Libanons dører er åpne, er det bare er et spørsmål om tid før den Syriske konflikten også kommer hit.

Store kontraster

Fra den rolige kafeen i en av de mest populære handlegatene i Beirut, er det vanskelig å forestille seg at dette er et land som plutselig kan være i krig. Lyden av bønnerop fyller den døsige kveldsluften, mens de kristne feirer L’Assomption de Marie side om side med muslimenes Ramadan. Libanons befolkning er en av de mest sammensatte i verden – både religiøst og politisk – blant de 4,1 millioner menneskene som bor her er 320 000 flyktninger.

Det er med andre ord ikke første gang Libanon fungerer som en livreddende havn for folk på flukt – og samtidig adopterer konfliktene de har med seg. Det lille landet ligger fastklemt mellom Syria og Israel, og har de siste århundrene fungert som en geopolitisk spillebrikke mellom ulike sekulære grupperingene både innad og utad i regionen.

Siden 2006 har det vært ”relativ fred” i Libanon, men det er nå utbredt frykt for at den syriske flyktningstrømmen skal føre til økt intern spenning og i verste fall en ny borgerkrig i landet – som er dypt splittet i forholdet til Assads regime og Syria fra før

”Når muslimene har en høgtid tar vi vaktene deres på sykehuset, også gjør de det .samme for oss når vi har helligdager” sier Miriam, og slår fast at de fleste gruppene i Libanon lever godt sammen – helt til lederne blander religion og politikk og får naboer og venner til å krige mot hverandre.

I nærheten av Hizbollah

Seinere på kvelden følger jeg veien langs kystlinjen til Beirut, hvor gjennomhullede bygninger står side om side med moderne hoteller, og lukten av frukttobakk og støv kiler i nesen når bilene suser forbi.

Tre minutter unna ligger Hizbollahs hovedkvarter. Det går ikke noe direkte skille mellom hvor myndighetenes område slutter og Hizbollahs begynner, men på begge sider står soldater klare med maskingevær og granater – og uskyldige sivile menneskeliv rundt seg.

”Du vet når du er i feil område” sier butikkmannen Ash Hassan til meg og forklarer at man føler seg som ett stykke rødt kjøtt blant løver når man går gjennom Hizbollahs gater. ”De ser på deg og tenker ´kan vi bruke han der til noe, eller skal vi bare skyte han med en gang’” hvisker han.

Med dette i tankene snur jeg og går hjem når Hizbollahs enorme område dukker opp i horisonten foran meg, men i etterkant ser jeg at jeg allerede da var så alt for nære løvens hule.

I løpet av neste natt blir 20 turister (for det meste syrere) bortført av al-Miqdad – en sjiamuslimsk klan som hevder at en syrisk opprørsgruppe har kidnappet et av deres familiemedlemmer i Syria. Veien til flyplassen blir stengt av væpnede menn og brennende bildekk, og en rekke butikker eid av syrere blir vandalisert under opptøyer i sjiadominerte områder i Beirut.

Kidnapperne truer med å ta til fange flere arabere og drepe de hvis ikke deres klanmedlem i Syria blir løslatt. Saudi-Arabia, Kuwait, Qatar, Bahrain og De forente arabiske emirater sender øyeblikkelig fly til Libanon for å hente hjem sine borgere. I trappeoppgangen på hotellet hører jeg kofferter og folk som er i ferd med å dra. Klokka er to på natta, opptøyer høres i det fjerne.

Lokale nyheter sier at Libanon er i ferd med å bryte ut i en ny borgerkrig. Internasjonale nyheter sier Syria konflikten er i ferd med å krysse landegrensene over i Libanon. Norske nyheter sier ganske enkelt ingen ting .

Lenge blir jeg sittende å tenke på at jeg faktisk ikke vet hvordan en krig høres ut, eller hva man gjør når folk skyter rundt seg som gale og det er bekmørkt ute i gatene.   Jeg har vokst opp i verdens fredeligste land, hvor de eneste krigslydene man hører kommer fra fargesprakende raketter på nyttårsaftenen eller postkasser som sprenges i lufta når halvpubertal ungdom kjeder seg.

Hva vet vel vi om krig, eller frykten for ikke å overleve? Selv ikke det norske passet er skuddsikkert i en krig som dette.

På tide å dra

Dagen etter ringer en av de lokale kontaktene meg og sier at det er på tide at jeg kommer meg ut. ”Du må dra før de stenger veien til flyplassen igjen” sier de og tilbyr seg å kjøre meg til sikkerhet selv om flere av dem har syriske forbindelser og derfor risikerer sitt eget liv ved å reise ut av byen.

Splittet mellom hva jeg burde og ikke burde gjøre, lar jeg frykten ta over, og pakker sammen sakene mens jeg kjøper meg en ny flybillett. Alle billettene til Tyrkia, Hellas, Spania og de nærmeste landene rundt er tatt, og det er bare de dyreste billettene igjen til land langt, langt borte.

På flyplassen er familier desperate etter å kjøpe billetter det ikke finnes flyseter til. Foreldre sender barna sine alene fordi de ikke har plass eller råd til å reise alle sammen, og FN biler med Tyrkere og Syrere ankommer jevnlig adgangshallen.

”Please, please, please” roper en mor og hulker ved skranken til Turkish airlines, men verken hun, mannen eller den lille babyen på amen får være med på flyet. Ikke i dag – alle billettene er tatt.

Tilbake i Norge virker situasjonen fullstendig absurd. Libanon koker, men det står lite om gisseldramaet og hva som er i ferd med å skje i noen av de norske avisene.

Etter en stund føler jeg meg like følelsesmessig avstumpet som taxisjåføren som kjørte meg inn i Beirut.

Man vet aldri hvem som blir truffet neste gang tenker jeg.. og her i Norge vil vi heller aldri få vite det av media, med mindre det var jeg eller en hvilken som helst annen nordmann som ble truffet.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den august 26, 2012 av i LIBANON.