FELTJOURNALISTENE

Bærer vitne om urettferdighet

OVERLEVER PÅ SNØ

Det snør på hjemmesiden vår. Deilig hvit julesnø stryker over kinnene til menneskene vi har møtt i år. Snø daler ned mellom rakettene i Gaza.  Forbi kvinnene som har blitt voldtatt i Beirut, og over jentene i Jordan som sitter i fengsel fordi de er truet på livet.

Det er merkelig hva denne tacky juleapplikasjonen gjør med historiene våre. Det finnes liksom ikke plass for snø – som vi forbinder med noe hyggelig – på en side som handler om så mye urettferdighet. Det er ikke rom for noe godt på et sted hvor det bare finnes ondt.

Men bak hver tragedie finnes det hundre små historier som vitner om det motsatte. For det finnes spor av glede over alt. Selv når folk sulter, er redde, blir undertrykt og dør. I sekunder har de fleste minner om noe godt. En mor som elsket oss, en fremmed som hjalp oss eller en venn som fikk oss til å le. I korte øyeblikk smiler vi. Selv når alt virker håpløst har vi glede og håp. Og tro på det gode i mennesket.

Det er kanskje den vakreste overlevelsesmekanismen vi er utstyrt med. Den er smertelig upassende, men vanvittig ekte. Glede er aldri så mye verdt som i den dypeste tragedie.

Det gjør alle de andre historiene verdt å kjempe for. Når virkelighetens grusomhet gjør oss apatiske, kan historiene om det gode inspirere oss. Når vi tar ting for gitt, kan tragediene minnes oss på hva det normale virkelig er verdt. Derfor skriver jeg vanligvis om det urettferdige. Jeg vil provoserer og informerer, men i denne artikkelen skal jeg heller fokusere på det gode, de fine historiene som kan inspirere oss.

Klementiner i Kambodsja

I Kambodsja finner jeg meg selv ikledd en knallgrønn pysjamas med kaniner på, langt fra sentrum av hovedstaden, på hjemmebesøk i slummen. Foran meg har jeg et fat fylt av udefinerbart kjøtt og 15 smilende Asiatere – som ikke snakker et ord engelsk, men likevel prater til meg som at jeg forstår alt de sier.

Jeg har forvillet meg inn på et overnattingsparty ut av dimensjoner – hvor samtlige familiemedlemmer av min kjære tolk har blitt invitert til det lille huset hennes i slummen. Alle har tatt med seg litt kjøtt som gjesten deres kan spise.

Jeg er gjesten. Jeg er også den eneste i pysjamas – noe som skyldes at håndduken jeg ble tildelt sammen med det grelle overnattingsutstyret – i virkeligheten var kjolen jeg burde hatt på.  Ingen har selvsagt påpekt misforståelsen, de vil ikke være frekke, det kan jo hende jeg liker å gå rundt i pysjamas.

IMG_1220

Jeg er også den som skal spise først – dette til tross for at jeg nok er den siste i rommet som har behov for kjøttberget foran meg.

Slik møter jeg menneskene jeg blir boende hos resten av tiden i Kambodsja. De eier praktisk talt ingen ting. Det regner tvers igjennom taket, og kloakken sildrer over gulvet når det er vått ute. De jobber 13 timer om dagen, og spiser kun ett måltid. Insekter angriper oss om natta, og huden under føttene blir grå-grønn av all fuktigheten.  Vi er redde for at politiet skal komme og tvangsutkaste oss med elektrosjokk og bulldosere – det er tross alt bare en uke siden det skjedde sist.

Likevel er hverdagen fylt med smil og latter. Når jeg kjøper en pose klementiner blir det fest-stemning i flere dager. Naboene inviteres over på klementinlag og vi deler en øl mellom 11 personer. En av de inviterte vil gjerne ha med seg klementinsteinene vi spytter ut hjem, og med en pose full av slimete frø vandrer hun fornøyd tilbake mellom gjørmehullene.

IMG_1321

Når klementinlukten og stillheten seinere legger seg i den ødelagte brakka blir jeg liggende å tenke på at denne familien har gitt meg mer enn noen andre. De har virkelig ingen ting, likevel har de gitt meg av alt de hadde. De har vist en slags giverglede over egen evne. I Norge er det lett å gi fordi de fleste av oss allerede har det vi trenger, men her må man faktisk ofre av sitt eget for å kunne gi noe til noen andre.

Ørkenvandring i Jordan

Den tiende koppen med kaffe blir fylt opp i skålen foran meg i den trange kafeen i en bakgate i Jordan. Mannen på den andre siden av bordet følger med et lurt smil om munnnen, nøye med på hvordan jeg håndter situasjonen. ”An iznak, laa shakran” – beklager nei takk – sier jeg til servitøren som ser ut til å tro at jeg er her for å gjennomføre et koffein-maraton.

”I arabisk kultur et det uhøflig å si nei når noen vil gi deg en gave”, forklarer min selvutnevnte altmuligmann Moe Suliman fra den andre siden av bordet, og legger til at arabere gjør alt for at gjestene deres skal ha det bra.

Utsagnet har han selv bevist i praksis siden jeg satte min fot i landet. Den siste uken har han vært sjåfør, tolk, livvakt og risikert sin egen sikkerhet ved å snike meg inn i det nasjonale fengselet.  Han har kjøpt middager, bensin, utallige kopper kaffe og fantastisk klissete arabisk godteri. Men penger eller noe tilbake, nekter han å ta i mot.

Bytteforholdet er skjevt. Men jeg får ikke rikket han fra det.

Forklaringen bunner i hans dype religiøse overbevisning. ”Det man gjør mot andre, vil Allah gi det dobbelte av tilbake. Både på godt og vondt” sier Moe og smiler fornøyd. Så skal ikke jeg komme her og være frekk å ta av karma-banken hans hos Allah.

Jordan2012 108

Når vi tidligere den uka vandret gjennom det endeløse slettelandskapet i ørkenen spurte jeg meg selv om denne fremmede mannens baktanker, og hvorfor jeg valgte å stole på han.

Selv om det var kritikkverdige aspekter ved Islam jeg var der for å skrive om – var det nettopp hans sterke tro som gjorde at jeg følte meg trygg med han. På en merkelig måte følte jeg meg beskyttet av hans overbevisning om å være god.

Bak historiene om fundamentalisme, æresdrap og Sharia, finnes det også et flertall muslimer som tror på det vakre i Islam. De tilbyr en form for gjestfrihet som også bør inspirere oss som ikke faller på kne for Allah. All religion sier vel til en viss grad at man skal gjøre mot andre som man vil at andre skal gjøre mot seg selv, men aldri har jeg sett det praktisert så tydelig som i den Arabiske kulturen.

Julekrydder i India

”Do you want a bite”, sier den fargesprakende kvinnen ved siden av meg, og en lunken dunst av curry oser mot meg så nesehårene krøller seg.  Jeg sitter inneklemt i en buss fra 1973, med en madrass liggende på toppen av setet mitt. Det er umulig å sitte oppreist, og umulig å kikke ut. Personen som praktisk talt sover på mitt hode har betalt 6 kroner mer for den ekstragavante bussturen mot Bangalore, utført av det svært troverdige selskapet: Extra Luxury Nice Nice Buss (dobbelt så Nice, ikke dobbelt så overbevisende).

Årsaken til den gode prisen bekreftes i det vi hører en hvinende lyd komme mot oss i den mørke veikanten, etterfulgt av synet av ett metallvrak som så vidt henger sammen, med den ene støtfangeren hengende over ett av bakhjulene, og en frontlykt som  så vidt henger på plass takket være litt gaffateip.

”Should have taken the Nice Comfort Bus” mumler en av mennene misfornøyd bak meg, før vi alle går om bord i det suicidale fremkomstmiddelet.

Som de to eneste kvinnene på bussen finner jeg og kvinnen jeg deler sete med – som presenterer seg selv som Ananda- trygghet i hverandre. Hun forteller at kvinner sjelden reiser alene om nettene i India, men at hun var nødt til å gjøre det denne gangen fordi det var de billigste billettene hun fikk tak i.

Kullsorte øyne gransker meg mens vi snakker. Vi er nesten like gamle, samtalen går lett, og latteren fyller den skranglete bussen gjennom Indias tykkeste jungel. Time etter time prater vi om alt og ingen ting. Vi diskuterer uvaner, drømmer og tanker om fremtiden. Likehetene mellom oss er større enn de tydelige forskjellene.

Når jeg spør hva hun skal gjøre i Bangalore sprer det seg et alvor over ansiktet hennes. Hun forteller at hun ikke får sett barna eller mannen sin på over ni måneder, fordi hun må til byen for å jobbe. I Bangalore er det turister, utesteder og penger. Hun trenger ikke forklare mer før jeg forstår hva hun jobber med.

I timevis hviler et tungt hode på min skulder. I sekunder er vi så like – fanget i sted og tid – men når bussen kommer frem er vi så forskjellige. Jeg blir sittende å fundere på om det er noe jeg kan gjøre for å forandre situasjonen hennes.

”Barna mine tror at mammaen deres jobber i et stort selskap i byen” sier Ananda og forklarer at hun er stolt fordi pengene hun tjener skal brukes nettopp til å gi barna hennes den muligheten. En dag skal de ta den samme bussturen til Bangalore for å jobbe, og på bakgrunn av utdanningen hun nå betaler for, skal det være en skikkelig jobb. Hun smiler og sier bestemt at hun er stolt av at hun har mulighet til å forandre fremtiden deres.

Før vi skiller lag skriver jeg ned telefonnummeret mitt på baksiden av en hundre-rupi-seddel. Når hun ser nummeret puster hun lettet ut og sier at hun er glad for at det ikke var penger jeg prøvde å gi henne. I løpet av natten har vi  bygd opp noe som ikke kan kjøpes for penger.  Ved å utveksle kontakter beholder vi likehetene mellom oss i stedet for å understreke forskjellene. Skilt av sted og tid, føler jeg fortsatt at jeg har en helt spesiell venn i India.

Snø for alle

I en verden av kontraster er det mulig å velge hva slags historier man tar med seg hjem. Mens journalister og media ofte fokuserer på det negative, gjør menneskene vi møter som regel det motsatte. De velger det positive. Det som gir håp og glede. Og velger bort elendighet og apati. For det er  latteren og gleden som får dem til å overleve.

De færreste har nok opplevd snø, men alle har opplevd glede.

Advertisements

One comment on “OVERLEVER PÅ SNØ

  1. hallgeir lange
    desember 21, 2012

    Jeg har hørt et stjerneskudd!

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den desember 19, 2012 av i REDAKSJONEN.