FELTJOURNALISTENE

Bærer vitne om urettferdighet

MYANMAR – DØDELIG BLODSBÅND

De tre kvinnene som holder rundt hverandre på det overfylte sykehuset i Rangoon er ikke i familie – likevel ligger deres tragiske skjebner i blodet.

Sue Than, 42, Thet Maung, 24 og Naw Lah, 3, er alle HIV positive. Selv om fremtiden deres ser svært lik ut, er årsaken til den svært forskjellig.

Thet Maung vet ikke hvem av mennene hun solgte sex til som bar med seg sykdommen. Hun vet heller ikke hvor lenge hun har vært syk, eller hvordan hun skal skaffe nok penger til å overleve nå som hun ikke kan jobbe lenger.

På klinikken i Rangoon har hun blitt fortalt at HIV positive kan leve i opptil femten år uten symptomer, etter en kort periode med sykdom som kan ligne på en kraftig forkjølelse. I hodet har hun regnet ut at hun kan ha vært smittet av viruset i mer enn ti år.

”Jeg vil ikke en gang tenke på hvor mange andre liv jeg har ødelagt” sier hun og legger seg ned på det harde gulvet i den lille klinikken i Rangoon.

I dag er den 24 år gamle jenta lettere enn sitt fjortenårige selv som i desperasjon prostituerte seg for å få penger til mat. Ansiktet er innsunket og ribbeina stikker frem gjennom en blomstret skjorte med gule knapper på. Hun venter utålmodig på det uunngåelige. Når det blir hennes tur å møte legene, vet hun at hun vil bli sendt hjem på nytt.

Hun er ikke syk nok til å motta den livsnødvendige behandlingen.

Helsekrise

Myanmar har den siste tiden fått mye oppmerksomhet i media for sine politiske reformer i retning av mer demokrati,  men samtidig pågår det en stor helsekrise i  landet. Ti år med borgerkrig, vanstyre og overgrep mot sivilbefolkningen har skapt en kritisk helsesituasjon i landet. Ingen andre land i verden bruker så lite penger på helse – kun 0,3 prosent av landets bruttonasjonalprodukt (2009).

Til tross for den alvorlige humanitære situasjonen mottar Myanmar minst internasjonal bistand blant verdens fattigste land. Under syklonen Nargis nektet lederne regelrett og motta støtte fra internasjonale organisasjoner. Nødpakker som kunne reddet mellom 138.000- 290.000 burmesere som sårt trengte medisin, mat og vann ble sendt i retur fordi militærjuntaen ikke ville slippe inn internasjonalt helsepersonell.

Ett lite dokumentert aspekt ved helsesituasjonen er det faktum at Myanmar har den høyeste HIV-raten i Sørøst-Asia. Epidemien er fullstendig ignorert både av burmesiske myndigheter og det internasjonale samfunnet. FN anslår at mellom 15.000 og 20.000 HIV-positive dør hvert år i Myanmar fordi de ikke får livreddende behandling.  Ifølge anslag fra nasjonale myndigheter har rundt 120.000 pasienter behov for livreddende behandling, men antallet som får behandlingen skal være under 30.000.

”Min eneste trøst er at jeg ikke har noen familie som må bære skammen” sier Maung og ser bort mot de andre pasientene på sykehuset som har barna med seg. ”Før kjempet jeg for å overleve, nå venter jeg bare på å slippe smerten”.

Spredning fra Kina

Ved siden av henne sitter Sue Than og stryker nervøst gjennom håret til en fem år gammel jente med bustete hår. Øynene stirrer mot en av pasientene på den andre enden av rommet. En liten gutt med våte øyne sitter alene i ett hjørne. Han er alene i en verden av hvitkledd helsepersonell.

”Det er for seint for han” konstaterer Than  og ser ned på sin egen datter som ser ut til å være i nesten samme alder.

Selv ble hun smittet av mannen hun elsket, og husker godt hvordan sykdommen begynte. Først kom feberen, vektnedgangen og utslettene. Deretter forvant hun litt etter litt fra barna og hverdagen, helt til det ikke lenger ”var noe igjen av henne” som hun selv sier.

En dag ble hun så syk at hun måtte reise til klinikken i hovedstaden. Hun hadde forstørrede lymfeknuter, en soppinfeksjon i munnen og økende plager i magen. På klinikken fikk hun beskjed om at hun var HIV-positiv.

Hun kunne ikke forstå hvordan hun hadde blitt smittet, noe mannen hennes heller ikke kunne gi noen ordentlig forklaring på. I landsbyen gikk ryktene raskt om at hun hadde blitt ”bitt av HIV”. De så på henne som uren og smittefarlig. Hun fikk ikke lov til å gå ut av huset, møte barna sine, eller gå på markedet. Folk var redde for å bli smittet hvis de pustet inn samme luft som henne.

I dag vet Sue Than godt hvordan giften fant veien inn i blodet hennes. Mannen hennes er en av 43 % av burmeserne som blir smittet gjennom narkotikabruk – da han solgte dop i Yunnan hvor en tredjedel deler sprøyter og annet utstyr med de som krysser landegrensen mot Kina.

”Vi var begge HIV positive, og snart kommer nok også jeg til å dø siden jeg ikke får medisiner. Hver natt ligger jeg våken og spør meg selv: hvem skal ta vare på barna mine når jeg ikke er her lenger? ”

Dødstall

Naw Lah ble smittet av sin egen mor, som nå er død på grunn av mangel på medisiner, og smittet sitt eget barn på grunn av mangel på kunnskap.

”Hun kunne like gjerne vært dødfødt” sier en av hjelpepleierne, tydelig preget av situasjonen. Hun forteller at hun vaglte å bli sykepleier for å redde liv, men at behandlingen på denne klinikken er forebeholdt de aller sykeste, noe som  gjør at hun hver dag må ta det umulige valget om hvem som skal dø.

Hun velger hvem som får overleve på bakgrunn av prinsippet om triage – et system hvor man bestemmer hvem som skal få behandling eller ikke basert på hvor alvorlig deres medisinske tilstand er. Det gjør pasientbehandlingen mer effektiv når ressursene er utilstrekkelige, konstaterer sykepleieren.

”Vi har ikke nok medisiner til å redde halvparten av de som kommer” sier hun og legger til at hun hver dag sender hjem mennesker med enorme smerter, og kun kan love at de kanskje får behandling neste gang de kommer-  hvis tilstanden deres har blitt verre.

”Det er et enormt spenn mellom antallet mennesker som trenger behandling og de vi har kapasitet til å hjelpe” konstaterte Peter Paul de Groote, landekspert for Leger Uten Grenser i Myanmar.

Han forklarer at mer enn to tredjedeler av de som lever med HIV/AIDS i Myanmar trenger behandling, men aldri vil ha mulighet til å få det fordi det ikke finnes nok anti-retrovirale medisiner i landet. Årsaken er at den 11 runden av medisiner fra Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria ble avlyst i 2012 på grunn av kutt i pengestøtten fra internasjonale givere. Den forventede støtten ville ha sikret hivmedisiner til ytterligere 46.500 mennesker. Det råder derfor stor usikkerhet rundt fremtiden til de hiv-positive i Myanmar.

På sykehuset i Yangon har alle kommet i håpet om en fremtid, men den lille klinikken står ovenfor et umulig valg og et smertelig paradoks; de fleste pasientene er for friske til å få hjelp, men for syke til å overleve.

Rundt halsen til Naw Lah henger det en liten lapp med tallet 3. Uvitende river den lille jenta i tråden som har fiklet seg inn i  håret. Tallet representerer ikke alderen hennes, men kategorien hun har blitt gitt av sykepleierne. 3 står for ”Likely to die, regardless of what care they receive”. Med en penn har det blitt bestemt. Hun vil ikke få medisiner.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den desember 20, 2012 av i REDAKSJONEN.