FELTJOURNALISTENE

Bærer vitne om urettferdighet

EGEN SIKKERHET – ANDRES LIDELSE

I ett slumområde i Kambodsja i 2010 satte jeg meg et mål som jeg hittil ikke har klart å nå.  Jeg bestemte meg for å gjøre alt jeg kunne for å bli en god journalist, og dokumentere menneskerettighetsbrudd der massemedia og organisasjoner velger å se en annen vei.

Jeg valgte journalistikken fordi den gav meg noe å tro på: at folk ville bli provoser og engasjert av det jeg skriver, og at informasjon kan være et middel for å endre på noe av urettferdigheten rundt oss.

Med dette i tankene ville jeg skrive om de glemte konfliktene, gi en stemme til de som sjelden blir hørt, og dokumentere det de har opplevd uansett hvor avgjørende deres personlige skjebne har vært for stormakter, ledere eller undertrykkende regimer. Jeg ville få frem den menneskelige side av saken, de virkelige konsekvensene av de overordnede politiske beslutningene vi prater om til daglig.. men sjelden virkelig forstår virkningene av.

Det er kanskje et forenklet og naivt håp, men hvis jeg skal velge å tro på noe så vil jeg at det skal være dette: færre dør når flere vet, og det er vårt ansvar som journalister å dokumentere fakta når urettferdighet rammer.

Siden jeg startet som journalist har jeg ikke klart å redde et eneste menneskeliv.

Den 75 år gamle damen jeg snakket med i slummen i Adong, som jeg lovte ”å fortelle historien til” er i dag – som så mange andre tvangsutkastede i Kambodsja – sporløst forsvunnet etter flere år i en flyktningleir hvor alt ligger til rette for at ingen skal klare å overleve. Når jeg ringer blir jeg fortalt at taket hun bodde under de siste månedene av sitt liv fremdeles står der blant kloakk og søppel, men at en ny familie nå har funnet ly i restene av det hun eide.

Jentene jeg møtte i Tanzania med øynene fulle av håp og drømmer for fremtiden, har som så mange generasjoner før dem blitt gravide i en alder at 13 og lagt fremtidsplanene på hylla fordi utdanning rett og slett ikke lønner seg i et system hvor man må prostituere seg for å få råd til skolemateriell.

Albino-Afrikanerne jeg besøkte på en skole utenfor Moshi blir fremdeles forfulgt og drept fordi beinmargen deres har en slags innbildt ”magisk kraft” som selger godt på det svarte markedet.

Uansett hvor mye jeg har skrevet om det, vil fremdeles et titalls jenter under 15 år i Nicaragua føde ett barn som har blitt unnfanget av deres egen far – og loven som forbyr abort (selv ved tilfeller av incest) er fremdeles i kraft og diskriminerer kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp.

Selv den sterkeste kvinnen jeg vet om – en 51 år gammel indisk dame som jeg overtalte til å forlate mannen sin – sitter fremdeles i et mørkt hjørne i et kjøkken i Delhi og steker dhal, mens hun trekker sløret godt over ansiktet for å skjule de dype arrene hun har fått etter mannen kastet syre over henne.

I Libanon har jeg møtt ungdom – traumatisert og ødelagt etter en oppvekst i krig, som aldri har våknet opp en dag uten å lure på om alle de kjenner er trygge. Taxisjåfører som viser meg halve armer og bein etter bomber og skudd fra Israel, Syria eller militante grupper innad i landet, og barn som ikke tør å bli glad i vennene sine fordi man aldri vet ”hvem som blir truffet neste gang”.

”Alle har kjempet mot alle” sier en av kontaktene mine i Beirut og viser til konflikten mellom de sekulære gruppene i Midtøsten – men påstanden er like gjeldene i alle tilfellene jeg har beskrevet. For når famile, venner og naboer, skyter, voldtar og dreper hverandre – hva skal man egentlig tro på? Hvem kjemper egentlig for hverandre?

Meningsløst tap

Livet er lite verdt i mange av stedene jeg har reist til, og det får meg til å verdsette mitt eget enda mer, samtidig som jeg blir villigere til å risikere mer for at flere skal vite hva som skjer der ute.

I går natt var vi likestilte – intervjuobjektene mine og jeg – og for aller første gang har jeg kjent på hvordan det er å leve utenfor et beskyttet vakuum hvor det like godt kan være jeg som blir truffet av kulene som de jeg er her for å snakke med. For første gang har jeg kjent hvordan frykten for å bli en ett tall i den mørke statistikken i en meningsløs krig både gjør deg til det sterkeste og det svakeste mennesket i verden – og hvor desperat man kjemper for å ikke miste kontrollen når uvissheten tar over.

Sent i går kveld, når lokale grupperinger i Libanon kvesset klørne mot Syria og Assad, var det ingen pass eller penger i verden som kunne få meg ut av Beirut, og det eneste UD kunne gjøre var å be meg om å passe på meg selv og vurdere situasjonen fortløpende.

Så der satt jeg alene, mens nyhetene fortalte at turistene ble evakuert fra Beirut i frykt for en ny borgerkrig. Byen var som normalt trykkende varm og stille, men en hver lyd ble nå forsterket av min egen frykt.. som var innstilt på å høre lyden av bomber, skuddvekslinger og gatekamper.

Lenge ble jeg sittende å tenke på at jeg faktisk ikke vet hvordan en krig høres ut, eller hva man gjør når folk skyter rundt seg som gale, og det er bekmørkt ute i gatene.

Det ble heldigvis ikke ordentlig krig den natten – foruten den indre krigen jeg kjempet med meg selv til lyden av sporadiske skuddvekslinger i det fjerne.

I noen lange minutter forsvant strømmen og jeg gikk ut på balkongen og begynte å tenke over når det er på tide å trekke seg ut – og om jeg i det hele tatt har rett til å rømme fra hendelser som egentlig burde dokumenteres – bare for å redde meg selv?

På den andre siden av gaten sto en rundt sju år gammel jente på en balkong og kikket opp på meg. På husveggen rundt henne kunne jeg fremdeles se kulehullene etter forrige gang Hizbollah var i området, men hun sto der bare rolig og smilte opp mot meg.

Bilde: Balkongen sett fra rommet mitt.

”Marahaba sha almaany sawdaa” ropte hun til meg, og jeg forsto ikke et ord av det hun sier. I etterkant ser jeg at det kan bety noe sånt som ”hei, er du mørkredd” og jeg angrer på at jeg kort svarte tilbake ”go back inside, it is dangerous out here”.

Sannheten er at jeg var livredd der jeg sto. Redd for mørket, lydene og risikoen for at jeg hadde satt meg selv i en situasjon som jeg ikke var godt nok forberedt på. For jeg var ingen krigsreporter før jeg dro. Hvordan skulle jeg kunne rapportere korrekt fra en krig – når jeg aldri hadde opplevd det før? Hvordan rapporterer man fra en situasjon hvor man aldri vet om man vil overleve til neste dag?

På tide å dra

Dagen etter ringer en av de lokale kontaktene meg og sier at det er på tide at jeg kommer meg ut. ”Du må dra før de stenger veien til flyplassen igjen” sier de og viser til hendelsene dagen før hvor 20 menn med syriske forbindelser kidnappet utenlandske journalister ved hjelp av en blokade på den eneste veien inn til flyplassen.

Splittet mellom hva jeg burde og ikke burde gjøre, lar jeg frykten i meg ta over, og pakker sammen sakene mine sammen mens jeg kjøper en ny flybillett. Ut av usikkerhet og inn i feighetens trygge hule tenker jeg, og overbeviser meg selv om at det er det eneste riktige å gjøre fordi det er bedre at jeg drar ut og får frem deres historie, enn at jeg blir igjen her og de aldri blir fortalt.

Innerst inne vet jeg at jeg i ren refleks velger å redde meg selv.

Når flyet letter fra Beirut synker hjertet samtidig i fortvilelse; jeg drar fra konflikten jeg egentlig reiste ned for å dokumentere, og går glipp av historier som nå kanskje aldri vil bli fortalt.

Mens det røde passet atter en gang frakter meg ut av fattigdom, krig og forferdelse, sitter alle jeg har møtt tilbake med det eneste jeg kan gi de – et håp om at deres historie ikke vil være forgjeves, og at det som blir dokumentert kan være med på å skape en forandring.

Hvis jeg ikke kan tro på det, må jeg finne meg en annen jobb. Som journalist har jeg et samfunnsoppdrag – men også ett personlig ansvar for å redde meg selv som menneske – ingen tjener på at uerfarne journalister dør i en krig de ikke er i stand til å rapportere fra.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den juni 10, 2013 av i REDAKSJONEN.
%d bloggers like this: