FELTJOURNALISTENE

Bærer vitne om urettferdighet

FN BEKYMRET OVER VOLDTEKT I NORGE

Fem av mine nærmeste venninner har blitt voldtatt.

Ingen av dem gråter når de forteller om opplevelsen. Tvert i mot er de overbevist – og overrasket – over hvor godt de har taklet det. De har ikke behov om å snakke mer om det sier de.. det skjedde, og det var grusomt, men livet går videre, man kan ikke dvele ved fortiden.

Likevel har opplevelsen satt spor i dem alle. En skiftet legning og mistet fullstendig interessen for menn, en annen ble plutselig kun forelsket i menn over 40, en tredje har så mye aggresjon at hun ved flere tilfeller har slått ned folk som har tatt fysisk kontakt på byen, og en fjerde tør ikke lenger gå alene etter at det har blitt mørkt. Den femte er jeg ikke sikker på hvordan har reagert, men kanskje er det tomme blikket og mangelen på konsentrasjon en slags reaksjon.

De sier at det går greit, men statistikken sier at halvparten av alle voldtektsofre utvikler posttraumatisk stress. Personlig synes jeg det er sjokkerende at jeg kjenner så mange som har blitt voldtatt. Bare i min vennekrets vet jeg om fem, og hvis jeg legger sammen de jeg kjenner direkte og venner av andre venner blir det fort over 20 stykker. 20 jenter mellom 15 og 25 år. 20 for mange, og 20 for lite i statistikken.

Når en av dem satt på bussen på vei hjem morgenen etter overgrepet – med blod rennende nedover beina og en uliderlig smerte i magen – var det eneste hun kunne tenke på hvor forferdelig det var at lillesøsteren hennes hadde opplevd det samme.  Situasjonen og gjerningsmannen var riktignok en annen, men følelsen måtte ha vært den samme. Hvor kvalm hadde hun ikke vært?  Hvor krenket og skitten hadde hun ikke følt seg?

Førstes nå skjønte hun hvorfor hun hadde lagt skylda på seg selv, for nå gjorde hun det samme. Hun fordelte ansvaret mellom seg selv og overgriperen. Det var tross alt bedre om man indirekte hadde initiert at man ville være med på hendelsen, enn om man ene alene hadde blitt misbrukt. Misbruk er  tegn på svakhet, tenkte hun. Tegn på manglende evne til å ha kontroll over seg selv. Men hun var jo sterk og selvstendig! Hvordan kunne hun ha vært så dum, og drukket så mye den kvelden.

Opplevelsen var vond, men nå var det var over, og nå var det best å glemme det som hadde skjedd for ingen ting ville noen gang kunne gjøre det godt igjen. Så hun fortalte det ikke til noen, ikke lillesøsteren en gang. Hun hadde tross alt nok med å bearbeide sin egen opplevelse.

Først når jeg fortalte om at en mann prøvde å bryte opp døra mi når jeg jobbet som journalist i Jordan, sa hun hva som hadde skjedd for så mange år siden. Det faktum at jeg hadde erfart frykten selv, gjorde at hun ville fortelle om sin egen opplevelse for å støtte meg. Men hun gråt ikke, hun var like sterk som alltid. Og jeg skjønte plutselig hvorfor hun alltid har vært så inderlig sterk. Hun har skrevet ut sine egne følelser, og kun fokusert på andres.

“Jeg håper han lever et ulykkelig liv, og at han skammer seg og aldri får en kjæreste eller barn” sier hun om overgriperen. En straff hun mener lovverket i Norge ikke kan bidra med slik det er i dag. Ingen av mine fem venner har anmeldt overgriperen eller voldtekten. Det ville være å bekjenne for seg selv at overgrepet faktisk fant sted. En anerkjennelse som krever et oppgjør som åpner gamle sår, og hvorfor skal man utsette seg for en slik prosess når straffen ikke er forenelig med ugjerningen som har blitt gjort?

For når kvalmen har gitt seg og frykten har gått over i aggresjon, føler man på en måte at man er ferdig med saken. Mange føler også at anmeldelsen kun gjør vondt verre. For hva skjer når personen blir sluppet løs igjen etter 6 mnd eller 3 år – eller øyeblikkelig hvis saken blir henlagt? Skal man frykte en hevnaksjon og ytterligere vold fra overgriperen resten livet, eller gå videre og legge det bak seg? Manglende tillitt til systemet fører til at man lar være å anmelde.

I mange av landene jeg har rapportert fra møtte jeg kvinner som har opplevd seksuelle overgrep – og var forberedt på deres manglende rettsikkerhet – men å oppleve dette i Norge var jeg ikke forberedt på. Jeg var ikke klar over hvordan den norske loven var skrevet, og at FN har refset den. Lovgivningen er i strid med internasjonale menneskerettigheter fordi “vold eller truende atferd” er det definerende elementet i voldtektsbestemmelsen, og ikke ”fravær av oppriktig samtykke”, slik den internasjonale menneskerettighetsstandarden fastsetter.

I tilegg har Norge fått kritikk for det høye antallet henleggelser, og den milde staffeutmålingene for gjerningsmenn i kvinnevolds- og voldtektssaker.  8.000-16.000 kvinner utsettes årlig for voldtekt eller voldtektsforsøk i Norge, likevel henlegges mer enn åtte av ti voldtektsanmeldelser. I tillegg ender hver tredje voldtektssak med frifinnelse.

”Rettsprosessen var så traumatiserende at jeg ville aldri anmeldt hvis jeg kunne velge på ny. Jeg vil aldri anbefale noen å anmeldt” sier en av ofrene i en rapport av Kripos fra februar 2013.

“En uopprettelig skade var skjedd. Voldtektsmannen gikk fri etter bare ett avhør. Jeg gikk fra det stedet, hvor mitt liv endret seg til å bli en kamp for å overleve, med en hånlig hilsen fra gjerningsmannen” sier en annen.

“Seks måneder tok det fra jeg gikk med skjelvende røst inn på politihuset med min anmeldelse til mennene ble kontaktet og avhørt. Seks lange måneder for meg som satt med angsten for hva som ville komme til å skje når de visste. Menn som er i stand til å gruppevoldta et barn – hva mer er de i stand til når de blir gjort kjent med en anmeldelse?” sier en tredje.

Nå som Marte Deborah Dalelv har returnert til Norge og vi er ferdige med å refse Dubais sjokkerende lovgivning, er det kanskje på tide at vi tar et blikk innover og ser på hvordan lignende saker blir behandlet i vårt eget land? Hadde saken blitt etterforsket og overgriperen idømt rett straff? Eller ville hun ha angret på at hun tok den skjebnesvangre telefonen til politiet – også her i Norge?

En ting er sikkert. Hvis norske politikere kan forhandle Dalelv ut av fengselet i Dubai, kan de også behandle mistilliten til systemet som gjør at så mange voldtektsofre sitter psykiske fengslet her hjemme. Ingen vet hvordan man skal forholde seg til et overgrep, eller hvordan vi best forhindrer det, men hvis det ikke blir rapportert er det som at hendelsen aldri fant sted. Jeg vet allerede om fem som mangler fra statistikken.

Advertisements

One comment on “FN BEKYMRET OVER VOLDTEKT I NORGE

  1. VoldtattMann
    august 3, 2013

    Reblogged this on VOLDTATT MANN.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den juli 31, 2013 av i REDAKSJONEN.