FELTJOURNALISTENE

Bærer vitne om urettferdighet

SYRIA – PASIFISTER OG VEGETARIANERE

Bildene fra Syria har blafret over skjermen i 28 måneder. Vi har sett byer jevnet med jorden, hørt bomber falle fra himmelen, og sett gråtkvalte kvinner og døde barn. Tapstallene nærmer seg 100.000 og 2 millioner er på flukt.

Mandag morgen lå det plutselig en mail i innboksen min fra en av dem. Fra en flyktningleir i Jordan kom meldingen tikkende inn: «De blir drept som verdiløse insekter foran nesen på meg. Jeg får ikke gjort noen ting. La oss reagere vær så snill. Vær så snill gjør noe! Kanskje et innlegg på Facebook holder. En liten ting, bare en liten reaksjon fra hver og en vil riste hele verden!»

Men verden rister ikke. Og hvis den gjør det så rister den på hodet i fornektelse. Syria har blitt ett åpent verkende sår. Hver dag renner det ut elendighet og guffe som ingen makter å ha noe med å gjøre. Det tikker inn tilstandsrapporter som ingen orker å lese. Det popper opp statistikk som ingen evner å sette seg inn i. Og det kommer mailer med bilder til journalister, som ikke lenger får solgt inn historiene sine.

Krigen er for gammel til å være på agendaen. De verste overskriftene er allerede tatt, og de største ordene – som folkemord og humanitær krise – er allerede brukt. Når lik og blod, krigsbrudd og atomvåpen, opposisjonens feil, regjeringens feil og FNs feil allerede har blitt skrevet om .. hva nytt har vi å bidra med? 893 nye drepte i uka? 230 nye døde barn? Enda en søndersprengt skole?

afp000566261-pGnv4Zq7V2

Krig uten motsetninger

FN, regjeringen og NATO har fått stryk i forbindelse med håndteringen av konflikten. Hva med mediene? Stryker de også? Har vi feilet som journalister når vi reiser hjem den 20 måneden – fordi verden allerede har sett hvor jævelig det er der fra før? Har vi feilet når vi kun leter etter blodige bilder for å få folk til å reagere? Har vi mistet nærheten når satellitt-bilder av ødeleggelsene er det eneste vi har å vise til for å illustrere konsekvensene på bakken?

”Konflikten engasjerer lite fordi det finnes tilsynelatende få motsetningspunkter å bygge historien på” sier en av mine tidligere kollegaer hos The Independent. Sant nok. De fleste har for lengst konkludert med at de hverken sympatiserer med hæren eller opposisjonen – de sympatiserer med det syriske folk. Men finnes det ”få” motsetningspunkter i en krig som har var i 28 måneder? ”Fred er det eneste fornuftige alternativet” konluderer han. Voldsnivået og råheten vi har vært vitne til kan ikke forvares med ett overordnet mål. Derfor venter vi på at denne ubehagelige krigen skal gli over – forsvinne fra nyhetsbildet vårt, og inn i historiebøkene med store brune permer som støver når de klappes igjen.

Sjokkbehandling

Personlig hadde jeg lagt bort Syria i en liten undermappe merket «Jordan 2012» i innboksen min. Der lå bildene av barn på 11 med maskingevær, babyer med blodige stumper til armer og bein, fedre som gråter, og barnetegninger av foreldre som blir voldtatt. Der ligger det også en lang liste over facebook-grupper som jevnlig publiserer historier og bilder fra den lokale situasjonen i ulike deler av landet.

Jeg blir kvalm av å se på bildene, og får lyst til å slette de for godt. Nettopp der ligger problemet; slette, ignorere og glemme er alt jeg får lyst til å gjøre. Jeg blir ikke engasjert, provosert eller forbannet. Er det derfor media har feilet? Fordi sjokkbehandlingen vi har gitt leserne våre har gjort det umulig å agere.  Vi har – i mangel på bredere forståelse for denne enormt kompliserte konflikten – latt være å forklare hva det er som virkelig skjer, og hva utfallet kan bli. Vi har brukt 28 måneder på å forklare at krig er forferdelig, og at fred er en bedre løsning.

Vi har blitt nøytrale pasifister – og det er det farligste som finnes!

Vi fordømmer angrepene på sivile, og krever en umiddelbar stans i voldshandlingene fra alle sider. Vi tar avstand fra et militært angrep ved hjelp av NATO, og trekker ut observatørstyrken som var ledet av Robert Mood «grunnet sikkerhetssituasjonen».  Vi vil ha en politisk løsning, ikke flere døde. Og vi vil at det skal ordne seg selv – for vi vet at situasjonen krever mer enn politikk.

Syria er for farlig å jobbe i, men samtidig for fredelig til en militær intervensjon. Det er et paradoks som vitner om en dyp ambivalens når det gjelder militær innsats. Realpolitikk må ta utgangspunkt i menneskenaturen, ikke utopien. Colman McCarthy sa en gang at «alle er pasifister mellom kriger». Det er som å være vegetarianer mellom måltidene. Det koster ingenting.

Likevel har verdenssamfunnets nye vegan diett har kostet 100.000 menneskeliv på 28 måneder.

1014471_10151506752086669_891823924_n[1]

Lammelse

De internasjonale reaksjonene på blodbadet har vært en blanding av forferdelse og handlingslammelse. Vi har akseptert forklaringen om at det internasjonale samfunnet har liten innflytelse på hendelsene innad i Syria, og at det er lite vi kan gjøre – men er det virkelig sant? Hvem er egentlig aktørene i konflikten? Er vi vitne til en krig av stedfortredere som går på bekostning av det Syriske folk?

For å svare på dette spørsmålet må man sette seg inn i bakgrunnen for konflikten, noe man ikke trenger mer enn et avsnitt på å forklare: Formelt sett er Syria en parlamentarisk republikk, men i praksis har landet fungert mer som et autoritært regime. Makten er i hovedsak konsentrert hos presidenten Basar al-Assad og hans nærmeste rådgivere fra militæret og sikkerhetspolitiet. Assad tilhører en liten levantisk sekt knyttet til sjiaislam kalt alawittene – som i dag utgjør rundt 12 prosent av Syrias 23 millioner innbyggere. Flertallet i landet derimot  – rundt 73 prosent – er sunnimuslimer, og har levd i undertrykkelse fra minoriteten siden militærkuppet i 1963.

Sånt blir det problemer av

Dagens lederskap vet at de tilhører en minoritetsgruppe, og at misnøyen med dem er så stor at reformer og eventuell demokratisering til slutt vil føre til at de mister sine privilegier. De vet også at de vil bli stilt til rette for korrupsjon, maktovergrep og krigsforbrytelser hvis de gir seg, og at den militære ledelsen trolig vil bli drept hvis et annet regime tar over. Startskuddet for konflikten kom i 2011 når en gruppe ungdommer arrestert og torturert etter å ha tagget kritiske utsagn mot regimet på husvegger i byen Daria.  Ungdommene ble nektet løslatt, noe som utløste store protestdemonstrasjoner i byen. Samtidig foregikk det også mindre demonstrasjoner flere steder i Syria, inspirert av opprørene i andre arabiske land.

Folk demonstrerte for ytringsfrihet, demokrati og løslatelse av politiske fanger. De fredelige demonstrasjonene ble møtt med svært voldelige motreaksjoner av regimet som brukte massearrestasjoner, militære operasjoner og bruk av artilleribeskytning for å skremme bort opposisjonen. Som et resultat ble demonstrantenes ønske – som i utganspunktet handlet om reformer –  etter hvert et tydelig krav om presidentens og regimets avgang.

Fra sommeren 2011 begynte opposisjonen å organisere seg med væpnet motstand i stedet for fredelige demonstrasjoner. Sivile og avhoppere fra hæren organiserte seg i små militære enheter, og en del av dem erklærte tilhørighet til den Frie syriske armé. Arméen er en sammenslutning av små selvstendige militære enheter med mål om å styrte regimet. I dag er opposisjonen en meget splittet gruppe bestående av en uhåndterlig samling av politiske fraksjoner, langtidseksile syrere, grasrotorganisasjoner og bevæpnede militsgrupper. Sammensetningen er for sprikende til at gruppene kan enes om en strategi – bortsett fra kravet om at president Assad må gå.

Både opposisjonen og regjeringen har tro på seier, og ingen er interessert i å møtes over forhandlingsbordet.  I juni 2012 uttalte Assad at regjeringen vil sette inn alt for å vinne krigen. Samtidig sier opposisjonen at de ikke vil gi seg før Assad har blitt styrtet og makten i landet ligger hos majoriteten.   I grove trekk har borgerkrigen utviklet seg til en sekterisk konflikt mellom alawittene og sunniaraberne – noe som gjør at krigen blir mer og mer brutal, og at mulighetene for samarbeid minsker.

1052472_555998671107974_1933204251_o[1]

Internasjonale aktører

Hvis vi bruker historien som guide, vil borgerkrigen i Syria tatt slutt når en av stridsparter vinner, eller kampgruppene blir utmattet. Slikt tar tid når utenlandsk innblanding stadig gir næring til videre krigføring. Syria har for lengst blitt en arena for et stormaktsspill hvor flere stater har geopolitiske interesser, noe som fører til at alle parter i konflikten får tilgang til våpen og forsyninger gjennom sine internasjonale støttespillere.

På den ene siden står Saudi-Arabia, Tyrkia og Qatar (som er de sunni-muslimske opprørernes sterkeste allierte) og gir våpen og penger til opposisjonen. Støtten fra Tyrkia var for eksempel avgjørende for at den Frie syriske armé  kunne etablere seg,  og senere har styrken mottatt ulike former for støtte fra flere land- inklusive økonomisk bistand for å lønne soldater og anskaffe våpen fra lokale, illegale, markeder. Sammen med dem står også flere vestlige stater – deriblant USA, Frankrike og flertallet av landene i EU – som ønsker et regimeskifte og har bistått opposisjonen med ikke-dødelig materiell, eksempelvis etterettningsinformasjon, sambands- og sanitetsutstyr siden 2011. Indirekte har USA også støttet opposisjonsgrupper siden 2005 som erstatning for ikke å invadere Syria i dragsuget av invasjonen i Irak i 2003.  

På motsatt side står Iran, Russland, Kina og Hizbollah som bistår Assad regimet militært og har økonomiske interesser gjennom avtaler med regimet.  Syria er Russlands siste og viktigste alliert i Midtøsten, og de leverer følgelig krigsmateriell til regimet, blant annet kamphelikoptre. Russlands offesielle støtte har så langt vært den kanskje viktigste årsaken til at president Assads styre fremdeles holder seg ved makten.  Russland hevder Assad kan være det siste gjenværende hinderet mot full krig i Midtøsten, og at økt ustabilitet og sekterisk vold utløst av Assads fall vil oppveie alle mulige gevinster ved å styrte en diktator. De flyktige og usammenhengende opprørsstyrkene er fulle av al-Qaida-militante, og Russland frykter at et mulig sammarbeid med opposisjonen fort kan utvikle seg til en storskala krig i likhet med krigen i Tsjetsjenia. Hvor vanskelig det enn er å svelge – spesielt når det kommer fra en så usmakelig type som Putin – Assad kan være det siste gjenværende hinderet mot økt destabilisering i regionen.

Terrorgrupper

Al-Qaida har allerede tatt en aktiv del i borgerkrigen i Syria, og påtatt seg ansvaret for flere selvmordsaksjoner i landet. Terrororganisasjonen – som er sunnimuslimsk – har erklært at de ser på konflikten i Syria som en sekterisk konflikt mellom sunni- og sjiamuslimer som vil spre seg fra Syria og Irak og videre ut i Midtøsten. De irakiske islamistene sier allerede at de er blitt inspirert av det syriske opprøret som har skapt en ny dynamikk i regionen, der frivillige fra andre deler av den islamske verden slåss i Syria som en del av global hellig krig. Ekstreme islamister fra Russland, Irak, Somalia, Iran, Libanon, Tunisia og en rekke europeiske land – inkludert Norge – har allerede reist til Syria for å bidra i krigen på opposisjonens side. For flertallet av dem handler ikke borgerkrigen lenger om å felle Assad – for i deres øyne har regimet allerede falt – nå kjemper de mot de allierte av den Syriske presidenten, nemlig Russland; Iran og Hezbollah.Samtidig vil de utnytte ustabiliteten i landet til å bygge opp en plattform for den videre utviklingen av Kalifatet – en islamsk verdensstat styrt etter Sharia.

Mens ekstremisme og terror får fotfeste i landet, sitter USA og Russland og støtter hver sin part i den blodige borgerkrigen, og verken Putin eller Obama ser ut til å ville gi en millimeter i det geopolitiske spillet.  For at det trege FN-systemet skal kunne ta små skritt mot handling er Russland og USA – som begge har vetorett i Sikkerhetsrådet – nødt til å snakke sammen. FNs sikkerhetsråd har vært total lammet i konflikten. Russland og Kina har tre ganger lagt ned veto mot resolusjonsforslaget som krevde økonomiske sanksjoner hvis  volden ikke stanset, og uenighet blant medlemmene forhindret målrettede tiltak, som for eksempel en flyforbudssone. Uten en resolusjon har ikke FN kunnet sende tydelige nok signaler til å kunne påvirke konflikten. Selv ikke etter påstandene om at Assad har brukt kjemiske våpen, har Sikkerhetsrådet klart å enes om en reaksjon.

TVrCw7JB7BgixZWK_i_T7Q1XtsEZBSH2fABVhs_xOfZA[1]

Blodfattig regime

Målet er å blø ut Assad-regimet slik at det sitter igjen med bare en bit av Syria – for deretter å tvinge presidenten til å gå av eller trigge en palassrevolusjon. For øyeblikket sitter President Obama og vurderer alle tenkelige muligheter for en reaksjon mot regimet hvis det viser seg at det har brukt kjemiske våpen. Det han for ett år siden kaldte «den røde linjen» – altså bruk av kjemiske våpen – er overskredet. Kilder i den Syriske opposisjonen hevder de har fått beskjed om at det bare er dager til et angrep.

Det faktum at USA og deres allierte ikke får støtte eller mandat i  Sikkerhetsrådet for angrepet – og at den militære intervensjonen derfor ikke får politisk eller folkerettslig leigitimitet –  har med andre ord plutselig ikke noe å si. Det er greit å bombe landet så lenge hensikten er å straffe regime for bruk av kjemiske våpen som drepte et hundretalls sivile, men ikke greit å intervenere når over 100.000 ble drept med eksplosiver hvis hensikten var å påvirke konflikten –  noe som kan kan skape mer uvilje mot USA i regionen. Strategien er i tråd med de fem militære scenariene som forsvarssjef general Martin Dempsey presenterte for Senatets forsvarskomité 23. juli: Å sende amerikanske militærrådgivere, bombe det syriske flyvåpenet, rakettforsvaret og marineanlegg, innføre forbudssoner, opprette buffersoner og sende inn styrker for å «sikre» Syrias kjemiske våpen – ved siden av penge- og våpenstøtte til utvalgte opprørsstyrker blant de 1200 væpnede gruppene i landet.

«Endelig skjer det noe», er det lett å tenke, men et uoverveid militært angrep for å «straffe regimet», fremfor å «blande seg inn i konflikten» kan være som å helle bensin på bålet.  En aksjon ment for å svekke Assad kan gjøre styrkeforholdet mellom regimet og opposisjonen mer likeverdig – noe som kun fører til at krigen vil vare enda lenger, og påføre ytterligere lidelser for det syriske folk. Paradoksalt nok vil USA kjempe på samme side som Al Qaeda hvis de angriper Assad –  og ingen av disse tre aktørene har vel noen gang bevist at det er sivilbefolkningen de setter først.

Dette er løsningen vi som nøytrale pasifister har sagt oss enige i. Det er militær intervensjon forkledd som moralske forpliktelser til å «gjøre noe» – og det koster oss ingen ting for vi ba aldri om en krig uten et FN-mandat. Politikerne våre tok ikke en gang stilling til det.

Kun én ting er sikkert; borgerkrigen i Syria vil ta slutt.

Om det skjer i løpet av ett år, fem år eller 28 nye måneder er vanskelig å si. Det som begynte som et folkelig opprør mot president Bashar al-Assads styre  – og et ønske om demokrati og respekt for menneskerettighetene – har endt opp som den blodigste konflikten siden Rwanda. De som sto opp for menneskeverd, rettferdighet og frihet, lever plutselig i en virkelighet hvor krigsforbrytelser har blitt en del av hverdagen. I mailen fra Jordan forklarer flyktningen som  har fått tak i adressen min at Syrere flest føler seg glemt av verdenssamfunnet. «Hvem skal leve i demokratiet vi kjempet for, eller diktaturet vi ender opp med?  Barna våre er drept og byene våre er ødelagt. Det eneste vi bryr oss om er å stoppe lidelsene for det syriske folk, og det er en kamp vi kjemper alene». «Vi leser om dere hver dag» svarer jeg på mailen og legger til at vi vet hva det syriske folk går igjennom, men ikke evner å gjøre noe med det. Passivitet kan få uhyggelige konsekvenser.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den august 25, 2013 av i REDAKSJONEN.