FELTJOURNALISTENE

Bærer vitne om urettferdighet

JEG BLE KIDNAPPET

Den fremmede mannen tar kvelertak på meg, mens to andre stormer inn i baksetet og river kollegaene mine ut av bilen. Jeg prøver febrilsk å komme meg løs, men sitter fast i sikkerhetsbeltet og kjenner at pusten forsvinner.

Jeg vet at kidnapperene har vunnet, og at sjansen til å unnslippe allerede har gått fra meg.

«Sikkerhetskurs for journalister» står det på programmet som jeg har fått tilsendt tidligere i uka. En helg med selvforsvar, skarpe kidnappingssituasjoner og førstehjelp. Vi lærer om nærkamp, veibomber og angrep med biologisk våpen. Alt servert over en lav sko med en kaffekopp i hånda og en skål med nøtter på bordet.

Vi blir fortalt at det viktigste er å agere, men etter noen timers praktisk trening er jeg nødt til å innse fakta – jeg er hjelpesløs hvis jeg plutselig står ovenfor noen av situasjonene vi blir forespeilet.

Hvis noen løper etter meg er jeg for treg. Når noen sitter over meg er jeg for svak. Og hvis noen slår meg klarer jeg ikke en gang å beskytte de mest vitale delene av kroppen min.

Sikt på meg med et våpen eller forsøk å kvele meg i en bil – og jeg vil ganske enkelt gi opp innen noen få sekunder mot en mann på over 90 kilo. Jeg vil ikke knekke neser, kaste meg over vedkommende og gripe etter et våpen i fart med bare hendene – uansett hvor mye jeg vil det, eller bør det.

Jeg vil ganske enkelt løpe mens jeg kan, og gi etter for overgriperens krav hvis jeg blir fanget – akkurat som de fleste andre journalister der ute som har blitt voldtatt, drept eller truet til stillhet.

Det er en risiko vi har akseptert å leve med. På samme måte som politiet, militæret og utrykningspersonell velger å leve med risikoen yrket deres medfører, velger journalister å leve med risikoen dokumentasjon av virkeligheten krever.

Forskjellen er at enkelte journalister har et noe bevisstløst forhold til risikoen de velger å ta. De trener ikke på uønskede situasjoner, de analyserer sjelden sikkerheten før de kaster seg ut i nytt terreng, og de tar til tider lite gjennomtenkte beslutninger som medfører at de blir skadet eller drept.

Så langt i år er 71 av mine kolleger drept på oppdrag rundt om i verden.

For hver enkelt journalist og redaksjon er det kanskje et tap man kan leve med, men kan vi som samfunn leve med konsekvensene av at journalistikk behandles som risikosport?

Hvorfor dreper de journalister?

Når journalister blir truet, angrepet, fengslet, drept eller forsvinner, begynner andre journalister med selvsensur. De slutter å skrive de kritiske historiene. De toner ned bevis og fakta og unngår å oppgi avgjørende detaljer. Kildene stopper å hjelpe dem. Redaktørene tør ikke å sette historiene på trykk. Frykt erstatter sannhet, og mangelen på informasjon fører til at demokratiet svekkes som helhet.

Likevel er det lite som blir gjort både nasjonalt og internasjonalt for å sikre journalisters arbeid på hjemmebasis og i utlandet.  Når journalister drar på jobb i utsatte regioner, regnes de som sivile, og har ingen krav til beskyttelse eller ekstra midler for å oppklare omstendighetene rundt forsvinninger og drap. Dette til tross for at journalister er mer utsatt enn vanlige sivile i disse situasjonene fordi pressen ofte er i direkte opposisjon til grupper og regjeringer, som gjerne bruker drastiske metoder for å bringe kritiske røster til stillhet.

infographie-en-1200

Paradoksalt nok er det media selv som har ansvar for at temaet neglisjeres. I stedet for å løfte frem problemet, dysser hver enkelt journalist og avis sikkerhetsutfordringene ned. Vi forteller oss selv at farene vi utsetter oss for er en naturlig del av jobben. Det er noe vi ikke kan påvirke, redusere eller kreve at forandres.

For å unngå ansvar kjøper flere og flere aviser opp materiale fra frilansjournalister som ofte drar ut på egenhånd og er villige til å sette seg selv i større fare enn en journalist knyttet opp mot en redaksjon ville vært. Dette gjelder nok i større grad internasjonal presse enn Norske medier, men også norske aviser sender ut sine medarbeidere til land som Afghanistan – helt uten skolering.

På nært hold i Libanon

Når jeg jobbet for The Independent i England avtalte vi alle reportasjer muntlig på forhånd, og ble enige om en reiseplan som ingen kunne ha sporet opp i etterkant hvis noe hadde gått galt. Jeg var ene alene ansvarlig – og totalt uforsvarlig –  for min egen sikkerhet. Jeg hadde et bevisstløst forhold til hva jeg risikerte, og lot meg styre av min egen magefølelse målt opp mot verdien av historien jeg var der for å dokumentere.

«Vi kan ikke tvinge deg til å gå inn i situasjoner hvor du føler deg utrygg» sa en av redaktørene mine. Det var heller aldri noe problem. For jeg følte meg aldri utrygg,  før det nesten var for seint.

Flere av mine tidligere studievenner endte opp i lignende situasjoner. Uavhengig om de jobbet som frilansere for The Guardian, The Times eller små lokale nettaviser i London – alle var de ansvarlige for sin egen sikkerhet når de var ute på oppdrag. De som fikk fast jobb derimot forlot aldri kontoret. Kun de eldste og mest erfarne journalistene ble sendt ut til konfliktområder hvis de var fast ansatt i en redaksjon. Alt annet ville vært uforsvarlig, og et brudd på avisens etiske retningslinjer.

Problemet er at det svært ofte er de mest uerfarne journalistene som er villige til å risikere mest, og oppsøker de situasjonene som er verst. Med nok penger til å reise, og en avis som sier seg villig til å kjøpe historiene, er verden fri for begrensninger fra sjefer og redaktører. Man kan risikere akkurat så mye man vil, og få de største historiene publisert, uten å vise til noe tidligere erfaring.

Det er en frihetsfølelse få andre jobber kan tilby, men friheten har også en pris.

Mitt første oppdrag som nyutdannet journalist gikk til konfliktområdene i Libanon. Jeg hadde med meg kamera, pc og en pose med nøtter, men manglet skuddsikker vest, lokale kontakter og et kart over sikre og usikre områder dersom noe skulle gå galt.

Heldigvis gikk det også nesten galt på denne første turen, noe som førte til at jeg fikk min egen uvitenhet og frykt slengt i trynet. Viktigst av alt var kanskje det som plaget meg aller mest;  jeg ble klar over at jeg ikke var i stand til å gjøre den  jobben jeg hadde kommet for å utføre.

Jeg hadde ikke nok erfaring til å sette virkeligheten rundt meg inn i en objektiv kontekst.

For hvordan skal en enslig 25-årig journalist fra Norge – som aldri før har sett krig på nært hold, eller opplevd virkelig frykt  – kunne dokumentere det som skjer med «objektive» øyne? Vil ikke et hvert skudd, et hvert skrik og lyden av bomber føles som apokalypsen i miniformat? Vil ikke det første synet av blod og døde mennesker – og hjertet som dunker i brystet av frykt i takt med adrenalinet som  gjør at man føler seg udødelig – gjøre at historien fremstilles feil?

Er vi klar over hvem budbringeren er når vi leser skildringer fra slike situasjoner?

For kanskje var ikke dette en «eskalerende krig» i den «mørkeste kroken av verden» hvor «religiøse ekstremister oppfører seg som blodtørstige dyr». Kanskje var det en intern konfrontasjon mellom lokale gjengmedlemmer hvor tre døde og to ble skadd, og man tilfeldigvis endte opp midt i kaoset og var uheldig – som så mange andre sivile gjør hver eneste dag i land hvor sikkerhet betyr noe helt annet enn i Norge?

Når jeg blar gjennom bildene fra turene mine kan motivene illustrere massemord, gjengopprør eller fylleslagsmål mellom ungdom, men avisene satte aldri spørsmålstegn over hva som virkelig var avbildet. For dem var historien allerede definert. Borgerkrigen i Syria hadde kommet til Libanon. Jeg satt midt i det, og kunne følge situasjonen fra bakken.

Siden den gang har borgerkrigen i Syria kommet til Libanon flere ganger, og jeg undres om det virkelig er slik verdenshistorien blir til.

Stort ansvar

Som utenrikskorrespondent må man være klar over at sikkerhet favner mer enn egen trygghet i slike situasjoner. For oss er den akseptable risikoen kanskje summen av hva man er villig til å risikere sett opp mot verdien av det man skal dokumentere. Men hvis verdien er for liten og krigen skildres mer dramatisk enn den er – slik enkelte aviser ønsker å gjøre i dag – kan virkeligheten plutselig fremstilles feil. Vi risikerer å være med på å lage en krig, vi i utganspunktet kom for å dokumentere.

Hverken leserne våre eller vi har godt av at vi risikerer livet for en løgn.

På sikkerhetskurset rekker jeg ikke å se hvem det er som angriper meg før han holder fingrene hardt rundt halsen min og drar meg ut av bilen. Jeg prøver febrilsk og komme meg løs men sitter fast i sikkerhetsbeltet og har ingen kraft til å slå i fra meg.

Jeg vet at situasjonen ikke er ekte, men hvordan skal jeg rapportere det til leserne mine? Skal jeg skrive om min egen frykt og lage en historie som virkelig selger – eller skal jeg rapportere virkeligheten slik den faktisk var – og miste plassen i avisen den dagen?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den desember 19, 2013 av i LIBANON, MIDTØSTEN, REDAKSJONEN.

Navigasjon